Stinkdyrballetten

Sist fredag kunne jeg legge en ny opplevelse til den allerede lange lista jeg har her i Det hellige land. Jeg har overvært en operaballett -- tror jeg. I hvert fall minnet det hele om en grundig regissert forestilling med skurker og helter, hovedroller og biroller, dramaturgi med spenningsoppbygging av ypperste klasse, overraskende kast i plottet,-- og mye tåspissdans, bølgende fram og tilbake over scenen. Til alt overmål var det en inkluderende operaballett hvor jeg kunne delta i tillegg til å observere (eller monitorere, som det heter i min nåværende verden). Jeg har vært med i framføringen av forestillingen Stinkdyrballetten forestilling i Kafr Qaddum.

Ballettscenen lå ganske avsides og vanskelig tilgjengelig i og med at israelske militærstyrker hadde stengt den ordinære adkomsten med en veisperring fordi de ikke hadde lyst på tilreisende publikum. Vår lokalkjente sjåfør Abed lot seg ikke lure og lirket oss ned brattheng hvor Seat'en foran og vår Skoda ble satt på prøve. Kafr Qaddum i sikte!

Da jeg kom fram var kulissearbeiderne med ekstramannskaper nesten ferdige med et splitter nytt sceneteppe. Abbas og Arafat på hver side av portretter av en lang rekke menn fra Kafr Qaddum som nå sitter fengslet.

Det er helt normalt å repetere rollen din før forestillingen begynner. Slik også her. En av de yngre statistene var spesielt grundig i finsliping av teknikken, selv om hans plass ennå ikke var i front eller på noen måte sentral i stykket.

Fordi dette var et inkluderende sykke, fikk vi tilreisende mulighet til å 'gå opp løypa' på forhånd slik at vi skulle kunne gli inn i våre roller på en naturlig måte. Hoveddramaet skulle foregå på toppen av denne bratte bakken med hus tett innpå på begge sider. Forventningen begynte å stige.

Så var jeg der. På sletta hvor slaget skulle stå! Rett foran oss så jeg rett inn i fiendeleiren, bosettingen Quedumim, eller Kedumim som de selv skriver det. 3700 innbyggere. De første settlerne begynte å bygge her allerede i 1977. Jeg våget meg fram til enden av 'huset på prærien', det siste palestinske huset før ingenmannslandet og så at denne bosettingen var stoooor! ,

Det sørgelige siste huset på prærien hadde innbyggere, oppdaget jeg. I kjelleretasjen. Like greit, skulle det vise seg, for det var her slaget skulle stå.

En mann satt helt stille på en stein og så ut som han var langt inne i seg selv. Enten repeterte han også rollen sin eller så var han rett og slett det han så ut som: sliten og trist, kanskje med tanke på den kommende, ukentlige forestillingen. Det fikk jeg ikke vite. Men jeg så alle drivhusene nede på sletta bortenfor han. Det stemte liksom ikke at den slitne landsbyen Kafr Qaddum skulle ha så staselige drivhus, og i slike mengder. Det har de da heller ikke. En av de lokale sa at det er bosetterne i Quedumim som har satt dem opp. På jorda til landsbyboerne. Hm. Jeg kjente at dramaturgien tok en omdreining til. Fiendebildene blir klarere. Harmen bygger seg opp.

Før vanlige forestillinger pleier skuespillerne å titte ut på salen gjennom et hull i sceneteppet. Her var en mer teknologisk orientert og brukte teleskop for å sjekke om det var noen tilskuerre som greide å snike seg forbi veisperringen. Kostymevalget er radikalt enkelt, nærmest minimalistisk, men svært effektfullt. Balaklava og web-belte. Wow. For et grep!

Noen av tilskuerne var nok mer drevne i dramatisk inkluderende operaballett og hadde tatt med seg eget hodeplagg for anledningen. Med ambulansen som bakgrunn begynte jeg å kjenne meg litt urolig.

Noen av de sentrale rolleinnhaverne begynte nå å samle seg ved scenekanten. Det virket som om stykket kunne begynne snart. Kulissevalget var det sug i, må jeg si.

Plutselig var jeg en del av forestillingen, ikke bare en tilskuer. Capsen bak fram kjentes kult og ungdommelig. Nå skulle salige Skjervheim ha sett meg: 'deltakar', ikke 'tilskodar'.

Men det tok ikke lang tid før jeg husket at jeg hadde tatt på meg et kostyme som forutsatte 'støtte til heltene uten å delta aktivt i å drive fram dramaet', nemlig EAPPI-vesten.

Og så kom alle barnerolleinnhaverne. Yre av forventning og veldig søte.

Like etter kom hovedrolleinnhaverne på heltesiden fra fredagsbønnen, ... og forestillingen var i gang. Skunkdyrballetten.

I første del strømmer heltene oppover de bratte bakkene mot Huset på prærien. Replikkene synges ut over dalen fra basser, tenorer, alter og sopraner. De som har rollen som 'fightere' får mot og kraft av sangen. Snart skal de i strid!

Så er vi der. Huset på prærien har mørke fiendeskikkelser på taket. Moderne våpen.

Dramautviklingen stopper opp en kort stund. Slike stopp i dramaturgien kan virke veldig spenningsdrivende, kjenner jeg. Mens heltegruppa venter, har fienden tatt oppstilling på tre sider. En av 'våre', heltene altså, har tatt på seg et hodeplagg som gjør at han ser ut som et insekt. Etter kort tid tenkte jeg at han må ha vært med på denne forestillingen før, en veteran, kanskje.

Stillheten brytes med et brøl. Fienden har sluppet løs stinkdyret. Dette dragedyret som har gitt navn til forstillingen. Skunken. En stor bil med vannkanon på taket bykser framover mot oss og blåser ut djevelskapen, ikke ild, men 'skunk-water'. Utviklet på israelske militære laboratorier og lansert i 2008. Selges nå over 'hele verden' som revolusjonerende 'crowd control method'.

Min nye venn i sykkelhjelm ser litt mistilpass ut. Jeg ser ikke meg selv, men ligner sannsynligvis. Selv med capsen bak fram.

Stinkdyrvannet står høyt til himmels og legger seg som fin yr i lufta. Hvordan det lukter? En tidlig kommentar etter at produktet ble lansert sa at om du blander sammen en bæsjebleie med et 'roadkill', altså et dyr som er kjørt ihjel av en bil, og lar dette ligge i sola noen dager, så begynner du å få litt peiling. For meg er det litt oppskrytt, men jeg er sikkert luktskadd i tidlig alder etter å ha vokst opp på Orkanger, nær svovelbinger fra Løkken Verk supplert med en sildoljefabrikk.

Neste utvikling i dramaet er tåregass. De sparer ikke på kruttet, de grønnkledte. Og tåregassen deres er av et litt annet kaliber enn den jeg måtte trene i under førstegangstjenesten på sekstitallet i forrige århundre.

Øynene renner og svir. Voldsomt. Ser ikke noe som helst. Prøver å gni løk på kinnene. Uten virkning. Alkohol skal virke, hørte jg rett før forestillingen startet. Men hvem har lommelerke med seg i en muslimsk oppsetning?  Anti-bac'en blir redningen. Jeg smører på det jeg kan under øynene og ser akkurat nok til å kreke meg nedover bakken uten å snuble over steiner lagt ut som barrikader.

Min ecuadorianske kollega er det verre med. Hun reagerer sterkere enn meg på å få gassen 'i halsen', og må, som noen andre, inn i ambulansen for behandling. Bronkial krampe, fikk jeg høre etterpå. Sprøyte i baken med luftrørsutvidende stoff. Hun kom seg kvikt, heldigvis.

En av heltefigurene (birolle, tror jeg) levde seg så sterkt inn i rollen at han virkelig snublet over barrikadene og vrikket foten. Men det funket strålende i forestillingen. Ambulanse-crewet var på plass. Fotografene også. Dette kunne bli et forsidebilde.

Nå bølget det av skuespillere nedover bakken. På vill flukt fra 'skunkwater' og tåregass.

Så tilbake, opp bakken til Huset på prærien. Min venn med sykkelhjelm begynte å bli sliten. Det var ikke heltene på den andre siden av veien, som han fulgte med øynene. Fra dette holdet haglet det med steiner mot de grønnkledte på taket på Huset på prærien.

Flere begynte å bli slitne. Vi hadde danset og sunget/ropt opp og ned og opp igjen langs veien til Stridens slette. 

Samling i bånn (av bakken). Samle krefter. Klar for siste akt. Én runde til.

Et øyeblikks nedtur kom selvsagt da jeg så denne rollefiguren. Jeg hadde vært så stolt av mitt nye, fine kamera og av capsen bak fram. Men følte meg plutselig som en en ren amatør, noe som var en fullstendig riktig beskrivelse. Pressefolk og aktivister er annerledes. Høyt testosteronnivå hos begge (særlig hos mennene).

En stund trodde jeg denne karen var Johan Harstad som hadde kledd seg ut som Buzz Aldrin og forvillet vekk fra Færøyene, men det var altså en av ambulansekarene som hadde fått jobben med å være i frontlinja i dramaet.

Denne gangen punkterte forestillingen da vi nådde Stridens slette og Huset på prærien. De grønnkledte var borte. De hadde fått nok. Skulle vi anse det som en seier, eller skulle vi føle oss snytt? Karene rundt meg var også i tvil, tydeligvis.

Det var ikke noe annet å gjøre enn å tusle tilbake.

... og takke for seg ... og si at det hadde vært en fantastisk flott forestilling. Vi kommer helt sikkert tilbake neste fredag. Inshallah.

Dersom du har følt et visst ubehag ved å lese denne raljeringen med deler av den palestinske motstandskampen, så er det et ubehag jeg deler. Jeg har et stort ubehag ved den samtidige opplevelsen av blodig urettferdighet og bilder av burlesk humor som presser seg på i de mest uventede situasjoner (i dag, mens jeg var midt i å skrive om Kafr Qaddum, fikk vi melding om ny invasjon av soldater her i Jayyus. På med vesten og fram med kameraet for å gå ut og finne ut hva som skjer og om vi kan bidra med vårt såkalte 'beskyttende nærvær', protective presence, og det siste jeg gjør før jeg ramler ut av døra er å huske på å ta på meg solkrem!!! Og det var herlig å le av det da jeg fortalte det til kollegaene).

Demonstrasjonene her kan noen ganger ligne på velregisserte teater- eller opera/ballett-oppsetninger. Rollene er mer og mindre gitt og forløpet er svært likt fra gang til gang. Kanskje er behovet for det skjeve blikket på virkeligheten så sterkt fordi virkelighet er så grim.

Innbyggerne i Kafr Qaddum har levd med bosettingen Quedumim siden 1977. Den er nå på 2000 mål og halvparten av dette er privateid palestinsk land som de bare har tatt. Nå bor det altså 3700 mennesker i denne bosettingen. De vil ha mer. Området til drivhusene er det siste de har tatt. Dessuten fant de ut for en tid tilbake at veien fra Kafr Qaddum over det jeg har kalt Stridens slette forbi Huset på prærien gikk for nært opp til bosettingen. Dermed stengte de veien. Konsekvensen for Qaddumerne var at de fikk 15 km til nærmeste hovedvei i stedet for 1,5 km,som de var vant med. Slike endringer griper sterkt inn i hverdagen. Protester og demonstrasjoner er ikke en unaturlig reaksjonsform. Men det israelske militæret liker ikke at folk demonstrerer og kaster stein. I begynnelsen av april stilte de med 500 soldater i 100 jeeps (!), arresterte 20 mennesker (fem ble løslatt etter kort tid og femten sitter fortsatt i administrativ forvaring). Det meste av innboet i husene de raidet ble skjært opp og delvis ødelagt. I ett av husene stjal de gull for 12 000 US dollar som var samlet sammen til et nært forestående bryllup.

På dette kartet ser du den såkalte grønne linja (1967-grensa) i venstre del av bildet. Byen som er helt innsirklet av 'muren' eller separasjonsbarrierern er altså Qalqilya (øverst til venstre). Rett sør for Qalqilya strekker det seg en 'finger' langt inn i landet. Dette er Kedumim eller Quedumim-fingeren. Det er planlangt å bygge inn denne med mur/gjerde. Helt i nord, like utenfor fingern, ligger Kafr Qaddum. Innenfor er altså Qedumim-bosettingen. Alle bosettingen inne i denne fingeren, som i praksis deler Vestbredden på på tvers, finnes det sju store bosettinger på tilsammen 11 000 mål. Godt over en tredjedel av dette er privateid palestinsk land som er konfiskert. Det er 22 000 bosetter som bor her. I 1992 var det 13 000. Ti år etter var antallet økt til 18 000. Etter nye ti år altså 22 000. Bosettingene øker (ulovlig ekspansjon) hele tiden. Det er landsbyene rundt som betaler prisen.

Når jeg som er en flyktig besøkende blir så overveldet at trangen til galgenhumor slår gjennom, får vi virkelig håpe at palestinerne også greier å bruke slike nødvendig forsvarsmekanismer. Å fortelle om Stinkdyrballetten ga i hvert fall meg et godt pusterom. I morgen må jeg finne en palestiner som også ler av det.

Tilværelsens uutholdelige usynlighet

Noen ganger føler vi oss helt usynlige. Det kjennes ikke godt. Egentlig ganske fælt. Ikke rart at vi i mange sammenhenger snakker om hvor viktig det er å passe på at barn, elever, kollegaer osv. føler seg sett. Elsa og jeg har akkurat hatt besøk av våre gamle kollektivvenner, Dagny og Jan Egil. Reserveforeldrene til våre barn. Et tett og sterkt forhold. Vi følte oss sett. Smilene satt så løst at kollegatedsagerne Helene, Simon og Rafiq også begynte å glise da vi møttes i souken i Hebron.

Andre blir sett ut fra helt andre årsaker. I Hebron er det 500 'settlere' som på tross av sin ulovlige bosettingspraksis får beskyttelse fra staten Israel gjennom tilstedeværelsen av 1500 elitesoldater.

Her er det ikke snakk om noen form for usynlighet. Og det temaet usynlighet jeg ønsker å bringe på banen i denne bloggartikkelen. Den palestinske tilværelsens uutholdelige usynlighet. 


Det hele startet med et sjokk på ærverdige American Colony Hotel.

Dette er hotellet, i palestinske Øst-Jerusalem, som tar imot pressefolk, diplomater, politikere og  forretningsfolk som ønsker stil og komfort under sitt Jerusalemopphold. Flott hotell. Stilig med en sjarmerende eim av kolonitid uten at det blir alt for påtrengende. Helt til jeg så dette:

Et uskyldig kart. Trodde jeg. Helt til jeg åpnet det og så inni.

Første runde var egentilig som forventet. Mange fine bilder fra hotellet som virker innbydende og setter stemningen. Så kom den begynnende uroen. Folk som meg titter jo automatisk etter om Vestbredden er markert tydelig i kart over Midt-Østen. Den grønne linjen. Den teoretiske grensen fra 1967. Den alle forhandlinger har tatt utgangspunkt i.

Her var den utydelig. Veldig utydelig. I tillegg var det bare ti grå flekker på kartet hvor det står Palestinian Authority på. Uten forbindelse med hverandre. Etter å ha lett en stund fant jeg også navnet West Bank litt sør for den ene grå flekken.

Det store sjokket kom da jeg oppdaget at kartet er 99 % renset for palestinske stedsnavn. Her står bare navnene på de 120 ulovlige bosettingene som gjennomhuller vestbredden og i sannhet gjør navnet Det okkuperte palstinske området ekstra sterkt. Den israelske kartprodusenten har gjort den palstinske virkelighten usynlig. For en utrolig frekkhet! Igjen er det den grunnleggende israelske tilnærmingen til palestinere og de palestinske landområdene som slår inn: Ikke se, ikke høre, ikke snakke. Den palstinske tilværelsens uutholdelige usynlighet.

Neste overveldende opplevelse av usynliggjøring fikk jeg sist natt, i landsbyen Kifl Haris, en halvtimes kjøring fra Jyyus. Kifl Haris har to viktige religiøse gravmonumenter. De ultraortodokse jødene hevder at Joshua (fit the battle of Jericho), Kaleb og Nun ligger gravlagt her. De muslimske innbyggerne er av en annen oppfatning. 18. april er årsdagen for Joshuas død. Det resulterer i at landsbyen blir overtatt av ultraortodokse jøder fra de store bosettingene i nærheten og fra store deler av Israel. Ca 4000 kom i går kveld. Beskyttet av mer enn hundre soldater og politimenn. De tar altså landsbyen fra innbyggerne, hermetiserer den og gir den til Joshuas tilbedere i de seks til syv timene det tar å feire. 18. april er den største dagen. Men den hebraiske kalenderen har mange fester og høytider som forårsaker invasjoner i Kifl Haris. (Foto over: Shuki, Wikimedia Commons).

Vi kom kl 21. Akkurat da de tjue store militære kjøretøyene dundret inn. Mørkt og ganske skummelt.

En av de små guttene kunne ikke styre sin nysgjerrighet og ville gjerne se på megafonen til en av soldatene. Det så ikke ut til at han brydde seg så mye om det store skytevåpenet soldaten hadde i den andre hånda, men noe sunt barnemiljø var det vel ikke akkurat snakk om.

Hordene flommet inn på landsbytorget, hvor den ene gravplassen ligger. Den hvite kalotten  til høyre på bildet er taket på Joshuas grav. Jeg sto trygt plantet på taket av kommunehuset like ved og kunne sed ned på det som skjedde. Sang og bråk. Mye sang og bråk. Mest bråk, forresten. I den mørke natta ble skikkelsene litt uklare og antok siluettformer.

Festen varte fra 23 til 03, og med et par timer på hver side hvor soldatene sperret av all ferdsel for uvedkommende. For det var det innbyggerne nå var. Uvedkommende.

Dette paret var med et håndgrep gjort til mindre enn statister i sin egen virkelighet. Usynliggjort

Den israelske hæren var definitivt ikke usynlig. Og vi som var av kategorien 'internasjonale' gjorde vårt til at de følte seg sett også.

I tiden mellom 03 og 05 kunne aktivistene puste ut og bare vente på at veien ut ville bli åpnet igjen.
Ordføreren i Kifl Haris tenkte nok andre tanker enn  tilfredsheten med å ha vært kul aktivist. For meg så det ut som han rett og slett var ganske trist over denne totale usynliggjøringen.

De bare tar tilhørigheten din, rettsfølelsen din, eiendomsretten din og det meste du har av tilknytning og opphever det. Gjør det ugyldig. Gjør deg usynlig i seks-sju timer, noen ganger i året. Varselet kommer en gang på ettermiddagen før invasjonen skjer. Her flyter det ikke blod. Barn og voksne danser og synger og det er fest. Slike saker havner ikke ofte i media. Dette er en hverdagstragedie som Vestbredden er full av. Usynliggjøringen og trakasseringen. Den gjør meg faktisk langt mer opprørt enn den primitive oppførselen til overstløytnant Eisner som gikk amok mot en syklende dansk aktivist i Jordandalen.

Kl 04 var det fortsatt en liten gutt som danset rundt på plassen. Jeg er ikke sikker på om han visste at det fantes barn på hans alder i denne landsbyen. Barn som han kunne ha lekt med dersom voksenverdenen ikke hadde tryllet dem bort. De må ta til takke med tilværelsens uutholdelige usynlighet.

Jeg har klippet sammen en video som kan gi noe av stemningen i Kifl Haris sist natt. Da jeg ramlet i seng kl kvart på seks tenkte jeg at det er godt å føle seg sett og at det er all grunn til å være takknemlig for å ha den følelsen.

Portretter fra vakre Vestbredden

Blant mine mange fotografier som nå er behørig lagret på egen harddisk, har jeg funnet fram noen portretter som jeg har lyst til å dele med dere. Først landsbyen min, Jayyus.

Lenge så jeg uferdige bygninger med armeringsjern stikkende opp av taket og masse søppel rundt omkring. Det tok også litt tid å venne seg til luktene. Det lukter sau og esel og søppel og jord i Jayyus. Men en dag gikk jeg en liten tur hvor jeg ikke hadde gått før, og plutselig så jeg vakre Jayyus bak en blomstereng. Vakre Jayyus.

Det aller vakreste med Jayyus er menneskene. Jeg har aldri i mitt liv møtt så mange flotte, verdige, vennlige og gjestfrie mennesker som her. De er åpenbart glade for å ha 'internasjonale' hos seg som ser hvilken virkelighet de lever i, men her har det vært folk fra EAPPI-programmet kontinuerlig siden 2004, fire om gangen i bare tre måneder før det kommer nye. Jayyuserne burde etter alle solemerker ha begynt å betrakte oss som et standard inventar for lenge siden. Men nei. Med familiehøvding og farmer Abu Azzam (pappa'n til Azzam) i spissen er vi omgitt av store og små inkarnasjoner av gjestfrihet.

En av de yngre støttespillerne våre heter Mahmoud. Han er eneste ansatte på postkontoret i Jayyus, arbeider for en luselønn og holder liv i familien, bl.a. en bror som har kommet ut fra fengsel og har problemer med å finne jobb (arbeidsledigheten i dette området er skyhøy, over 50 %), og en søster som studerer og trenger økonomisk hjelp til å ta eksamener. Mahmoud er en helt. Barcelonafan med siggen bak øret.

Mahmoud rødmet da jeg viste han dette bildet, men ble også veldig stolt. Det er ikke alltid hverdagsspeilet gjengir deg på denne måten.

En av de beste kompisene til Mahmoud heter Noor, og Noor er den aller nærmeste ungdomskontakten vi har i Jayyus. Han er god i engelsk, studererer markedsføring på universitetet i nabobyen Qalqilya, og er en god lærer for oss som prøver å lære litt arabisk. Jeg kunne ikke la være å ta med Noors arabiske profil. Den er like praktfull som gutten selv.

Noor har ved to anledninger blitt invitert til Norge av folk som kjenner han. En gang til å tilbringe et år på en folkehøyskole og en annen gang for å holde foredrag på en konferanse for lærere. Begge gangene fikk han avslag på visumsøknaden sin. Norske utlendingsmyndigheters angst for asylsøkerspøkelser er så stor at vi går glipp av mye, bl.a. Noor. Noor er alltid til stede for å hjelpe der det er behov for det. På den store dagen på Abu Azzams land bortenfor muren var også Noor der som den gode hjelperen. Her er det Trond Pedersen, tidligere ledsager i Jayyus og pådriver i Venneforeningen Nes-Jayyus som blir servert.

Den  nest yngste sjarmøren i Jayyus heter Meera og er datteren til Abed som kjører oss til alle sjekkpunktene fra halv fire om morgenen. Meera snurrer sin far rundt alle sine lillefingre. Ikke bare sin far, forresten. ... og som det så treffende står på Meeras t-skjorte: Girls rule!

Den aller yngste i sjarmørklubben er av en helt annen sjanger. Det tok litt tid før jeg fikk godfølelser for denne krabaten på halvannet år som er i ferd med å bli lært opp til 'not to be afraid of the soldier'. Men han er like hengiven til sine tildelte oppgaver som andre barn er når oppgaven kommer fra en elsket forelder.

For denne gutten er det lek. En lek med spenning i lufta, for to gatestubber bortenfor står militærjeepene og alle soldatene er ute etter noen som ser mistenkelige ut. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor steinkasting blir en slags manisk risikosport for guttene som vokser opp her. Men, dessverre, steinkastingen bidrar ikke til noen løsning, bare til egen smertestilling i øyeblikket, med til dels store omkostninger for de som blir buret inne uten lov og dom.

I nabolandsbyen Azzun bor Ibrahim.

Ibrahim er bonde og bror til fantastiske Afaf.  Bror og søster bor i samme hus og har en hage som er et paradis på jord. Det som er mest spesielt med søsknene er at de utgjør Azzuns kristne befolkning. De er veldig klare på at de er kristne, men bare Ibrahim drar til kirken i Nablus noen søndager. Afaf er bare kristen. Hun går ikke i kirken.

Som en viktig del av programmet vårt pleier vi å reise til Nablus på søndager for å gå i kirken og støtte den skrantende kristen minoriteten på Vestbredden. Organisten i den anglikanske kirken er den strammeste og strunkeste jeg noen ganger har sett. Salmemelodiene er like fremmedartede som det arabiske språket, men de avspilles på orgelet i stram giv akt.

Nablus er en fantastisk by hvor husene klamrer seg fast til stupbratte åssider. Dessuten finnes gamlebyen i Nablus, og der, i en av gatene, fant jeg denne fantastiske skikkelsen som også utsråler en egentyngde og verdighet som går rett til hjertet.

Kollega Steve fra England og jeg dro sammen hjem fra Nablus på Palmesøndag (første påskedag i vestlig kirkekalender). Steve er et utrolig menneske. Han er bare 25 år gammel, men har en klokskap og en menneskelig innsikt som bare få førtiåringer kan skilte med. Min hypotese er at han har utviklet en gudegitt (med svært liten g) kombinasjon av ekte sensitivitet og nysgjerrighet på folk sammen med det beste av den ekstreme engelske høfligheten. Han har jobbet for Amnesty i noen år og har også rukket å være en slags spinndoktor, eller taleskriver for en av de engelske MPene. I tillegg har han fire'obsessions': Fotball, ølbrygging, fjellvandring, og bloggskriving. Jeg anbefaler dere å ta en titt  på hans blogg www.stevehynd.com

Da Steve og jeg hadde kommet oss fra Nablus til Azzun og stod og ventet på skyss i + 30 grader i skyggen (som vi ikke hadde tilgang til), stoppet det en ganske skræbbete Toyota Hilux Doublecab. Sjåføren stakk hodet ut og vinket oss bort til seg og spurte om vi skulle til Jayyus. Vi bekreftet, hvorpå han spratt ut, åpnet døren til seterad to og skyflet et helt lass med poser og sekker over i enden av setet. Steve og jeg ble dyttet inn før vi fikk konkludert med at det ikke var sjans i havet til å komme inn i denne bilen.

 På den 8 minutter lange turen så jeg først et menneske i passasjersetet med et hode innhylllet i en kritthvitt kiffiyeh med svart agal. Den hvite kjortelen mannen hadde på seg var nystrøket med sylskarp press langs ermet.  Jeg gispet da han snudde seg: For et ansikt!

Skarpheten i ermepressen ble overgått av skarpheten i denne profilen. Etter kort tid bøyde han seg framover og plukket opp appelsiner som han ga til Steve og meg. Først to, så to til og så enda to til. Smilet kom fram og smeltet skarpheten uten å forringe trekkene. De spurte på arabisk (Steve er ganske god etter hvert) om vi bodde i huset til Abu Azzam og vi nikket lettet og bekreftende.

Da vi kort tid etter stoppet utenfor porten vår, ramlet Steve og jeg ut av Hiluxen, tråkket i stykker et lysrør som lå på gulvet og begynte på en unnskyldningstirade. Den ble fort viftet bort, for sjåføren vår dro fram den ene halvannenliteren med vann, cola, og sprite, en pose med brød og noen agurker og ga oss for så å omfavne oss etter hverandre med kyss på begge kinnene. Uten et ord. Vi ble ganske overveldet og rørt. Respekten for verdigheten til menneskene på Vestbredden har økt hele tiden mens jeg har vært her. Generøsiteten like så. Pluss en økende ydmykhet i forhold til at det å være et flyktig besøkende vitne til det vanviddet det palestinske folket blir utsatt for i sitt daglige liv kan bety så mye for dem.