onsdag 18. april 2012

Tilværelsens uutholdelige usynlighet

Noen ganger føler vi oss helt usynlige. Det kjennes ikke godt. Egentlig ganske fælt. Ikke rart at vi i mange sammenhenger snakker om hvor viktig det er å passe på at barn, elever, kollegaer osv. føler seg sett. Elsa og jeg har akkurat hatt besøk av våre gamle kollektivvenner, Dagny og Jan Egil. Reserveforeldrene til våre barn. Et tett og sterkt forhold. Vi følte oss sett. Smilene satt så løst at kollegatedsagerne Helene, Simon og Rafiq også begynte å glise da vi møttes i souken i Hebron.


Andre blir sett ut fra helt andre årsaker. I Hebron er det 500 'settlere' som på tross av sin ulovlige bosettingspraksis får beskyttelse fra staten Israel gjennom tilstedeværelsen av 1500 elitesoldater.


Her er det ikke snakk om noen form for usynlighet. Og det temaet usynlighet jeg ønsker å bringe på banen i denne bloggartikkelen. Den palestinske tilværelsens uutholdelige usynlighet. 


Det hele startet med et sjokk på ærverdige American Colony Hotel.


Dette er hotellet, i palestinske Øst-Jerusalem, som tar imot pressefolk, diplomater, politikere og  forretningsfolk som ønsker stil og komfort under sitt Jerusalemopphold. Flott hotell. Stilig med en sjarmerende eim av kolonitid uten at det blir alt for påtrengende. Helt til jeg så dette:


Et uskyldig kart. Trodde jeg. Helt til jeg åpnet det og så inni.


Første runde var egentilig som forventet. Mange fine bilder fra hotellet som virker innbydende og setter stemningen. Så kom den begynnende uroen. Folk som meg titter jo automatisk etter om Vestbredden er markert tydelig i kart over Midt-Østen. Den grønne linjen. Den teoretiske grensen fra 1967. Den alle forhandlinger har tatt utgangspunkt i.


Her var den utydelig. Veldig utydelig. I tillegg var det bare ti grå flekker på kartet hvor det står Palestinian Authority på. Uten forbindelse med hverandre. Etter å ha lett en stund fant jeg også navnet West Bank litt sør for den ene grå flekken.


Det store sjokket kom da jeg oppdaget at kartet er 99 % renset for palestinske stedsnavn. Her står bare navnene på de 120 ulovlige bosettingene som gjennomhuller vestbredden og i sannhet gjør navnet Det okkuperte palstinske området ekstra sterkt. Den israelske kartprodusenten har gjort den palstinske virkelighten usynlig. For en utrolig frekkhet! Igjen er det den grunnleggende israelske tilnærmingen til palestinere og de palestinske landområdene som slår inn: Ikke se, ikke høre, ikke snakke. Den palstinske tilværelsens uutholdelige usynlighet.

Neste overveldende opplevelse av usynliggjøring fikk jeg sist natt, i landsbyen Kifl Haris, en halvtimes kjøring fra Jyyus. Kifl Haris har to viktige religiøse gravmonumenter. De ultraortodokse jødene hevder at Joshua (fit the battle of Jericho), Kaleb og Nun ligger gravlagt her. De muslimske innbyggerne er av en annen oppfatning. 18. april er årsdagen for Joshuas død. Det resulterer i at landsbyen blir overtatt av ultraortodokse jøder fra de store bosettingene i nærheten og fra store deler av Israel. Ca 4000 kom i går kveld. Beskyttet av mer enn hundre soldater og politimenn. De tar altså landsbyen fra innbyggerne, hermetiserer den og gir den til Joshuas tilbedere i de seks til syv timene det tar å feire. 18. april er den største dagen. Men den hebraiske kalenderen har mange fester og høytider som forårsaker invasjoner i Kifl Haris. (Foto over: Shuki, Wikimedia Commons).

Vi kom kl 21. Akkurat da de tjue store militære kjøretøyene dundret inn. Mørkt og ganske skummelt.


En av de små guttene kunne ikke styre sin nysgjerrighet og ville gjerne se på megafonen til en av soldatene. Det så ikke ut til at han brydde seg så mye om det store skytevåpenet soldaten hadde i den andre hånda, men noe sunt barnemiljø var det vel ikke akkurat snakk om.


Hordene flommet inn på landsbytorget, hvor den ene gravplassen ligger. Den hvite kalotten  til høyre på bildet er taket på Joshuas grav. Jeg sto trygt plantet på taket av kommunehuset like ved og kunne sed ned på det som skjedde. Sang og bråk. Mye sang og bråk. Mest bråk, forresten. I den mørke natta ble skikkelsene litt uklare og antok siluettformer.


Festen varte fra 23 til 03, og med et par timer på hver side hvor soldatene sperret av all ferdsel for uvedkommende. For det var det innbyggerne nå var. Uvedkommende.


Dette paret var med et håndgrep gjort til mindre enn statister i sin egen virkelighet. Usynliggjort


Den israelske hæren var definitivt ikke usynlig. Og vi som var av kategorien 'internasjonale' gjorde vårt til at de følte seg sett også.


I tiden mellom 03 og 05 kunne aktivistene puste ut og bare vente på at veien ut ville bli åpnet igjen.
Ordføreren i Kifl Haris tenkte nok andre tanker enn  tilfredsheten med å ha vært kul aktivist. For meg så det ut som han rett og slett var ganske trist over denne totale usynliggjøringen.


De bare tar tilhørigheten din, rettsfølelsen din, eiendomsretten din og det meste du har av tilknytning og opphever det. Gjør det ugyldig. Gjør deg usynlig i seks-sju timer, noen ganger i året. Varselet kommer en gang på ettermiddagen før invasjonen skjer. Her flyter det ikke blod. Barn og voksne danser og synger og det er fest. Slike saker havner ikke ofte i media. Dette er en hverdagstragedie som Vestbredden er full av. Usynliggjøringen og trakasseringen. Den gjør meg faktisk langt mer opprørt enn den primitive oppførselen til overstløytnant Eisner som gikk amok mot en syklende dansk aktivist i Jordandalen.


Kl 04 var det fortsatt en liten gutt som danset rundt på plassen. Jeg er ikke sikker på om han visste at det fantes barn på hans alder i denne landsbyen. Barn som han kunne ha lekt med dersom voksenverdenen ikke hadde tryllet dem bort. De må ta til takke med tilværelsens uutholdelige usynlighet.

Jeg har klippet sammen en video som kan gi noe av stemningen i Kifl Haris sist natt. Da jeg ramlet i seng kl kvart på seks tenkte jeg at det er godt å føle seg sett og at det er all grunn til å være takknemlig for å ha den følelsen.


1 kommentar: